Alt som følger er en kamp mot nazisme, ødeleggelse, forsvinning og glemsel. Det er kampen for å overleve, hjelpe, redde, frigjøre, belyse, rømme og fly. Og om å elske, og å elske en som heter Erika.

Granitt er en krigsfanges drøm om frihet og fremtiden. Om hans lengsel etter hjemlandet, sitt morsmål og sin mors armer.

Han tørster etter musikk, poesi og kunst, -tørster etter billedligheten i det norske landskapet. I dette kalde og utilgivelige landet vokser det en enslig furu på den norske, nakne granitten. I det samme naturskjønne og råe landskapet bukter den blodige Nordlandsbanen seg fram, liv etter liv.

I monologforestillingen Granitt, løst basert på boken med samme navn, kommer vi i møte med den menneskelige solidariteten under andre verdenskrig. Solidariteten som videre ble et viktig grunnlag for vennskapet mellom jugoslaver: bosniere, serbere, montenegrinere, kroater, og nordmenn. Et vennskap som den dag i dag fortsatt vokser og blomstrer.

Om blodveien og Nordlandsbanen
Under andre verdenskrig ble det opprettet over 500 krigsfangeleirer i Norge, brorparten av disse i de 3 nordligste fylkene, Nordland, Troms og Finnmark. Hitlers mål om å utarme Norge krevde iverksettingen av et enormt infrastrukturprosjekt uten tilstrekkelig arbeidskraft. Løsningen ble slavearbeid fra krigsfanger som bygget bane og vei som ennå er i bruk i dag.

Kredliste:

Regi: Birgitte Strid

Manus: Iso Porovic

Løst basert på: Granit av Derviš Imamovic